Resonans: En ny linse på kunstnerisk forbindelse
Inspirasjon er feil ord for det én kunstners arbeid gjør med en annen. Resonans, en felles forpliktelse i stedet for én-til-én-påvirkning, er mer rettferdig. Med en merknad om hvorfor en Robyn-låt ligger under en fotobok.
I kunsten bruker vi ofte ordet «inspirasjon».
Men vi kan ha mistet den egentlige betydningen av det.
Ordene vi bruker for å sette ord på forholdet vårt til kunst, har en tendens til å sette skylapper på blikket vårt. Ta ordet «inspirasjon», den guddommelige innflytelsen. Det brukes så ofte, kastes rundt så uanstrengt, at vi kanskje har mistet kjernen i det. Slik definisjonen antyder, er inspirasjon «prosessen der man blir mentalt stimulert til å gjøre eller føle noe, særlig til å gjøre noe kreativt».
Når vi snakker om arbeidet vårt, vil jeg gjerne foreslå et annet ord, resonans. Når en annen kunstners arbeid gir gjenklang i meg, kjenner jeg en nær forbindelse, som om vi snakker det samme kunstneriske språket på samme bølgelengde. Dette går lenger enn inspirasjon. Det handler om å finne tråder av felles tanker, overbevisninger og blikk.
Når vi beskriver andres arbeid, ser vi gjerne til anerkjente kunstnere, nålevende eller fra svunne tider, og kaller dem inspirasjonskilder. Eller når kunstneren selv oppgir kjente kunstnere som sin inspirasjon, kjenner vi lettelse, fordi det er lett å trekke de åpenbare linjene. Men overser vi ikke da bidragene fra mindre feirede kunstnere? Er det ikke en fare for at vi avviser den enorme, kollektive innflytelsen fra kjente, ukjente og glemte kunstnere som har formet vår kunstneriske sans gjennom tidene?
Skal vinnerne ta alt?
Å tenke resonans i stedet for inspirasjon virker som en mer rettferdig hyllest til det universet av kunstnerisk tenkning vi alle øser av. Det lar oss anerkjenne et bredt nett av påvirkninger uten å forkleine noens bidrag, og uten å begrense forståelsen vår til lineære én-til-én-forbindelser.
Jeg tenker på fotoserien min, Come Get Your Honey. I et essay i boken sammenlignet min kjære venn, kuratoren Marianne Ager, arbeidet mitt med arbeidene til Nan Goldin og Christer Strömholm, hvis bilder også dokumenterer viktige fortellinger fra LGBTQIA+-miljøer. Leserne kan gjerne si at jeg kunne være «inspirert» av dem (og måle arbeidet mitt mot deres), men jeg vil heller si at arbeidet mitt «gir gjenklang» i deres, gjennom en felles forpliktelse og skaperkraft mer enn gjennom noen åpenbar påvirkning. Resonansene mine strekker seg faktisk lenger enn fotografiet, til malere, musikere, romanforfattere, psykologer, filosofer og mine queer magedansvenner.
La oss ta musikken, en annen kunstform, for å gi denne samtalen enda en dimensjon. Mine dypeste resonanser kommer ofte fra musikken. Musikk speiler og forsterker stemningen min på en helt egen måte, og jeg kan høre om og om igjen på stykkene som treffer de riktige strengene i meg. Har du sett boken min Come Get Your Honey, har du kanskje lagt merke til en rytmisk understrøm, en melodi som ligger under fortellingen (hint: prøv å google «Robyn Honey»).
Jeg vil presisere at jeg ikke mener en sang som inspirerte boken i vanlig forstand. Snarere ga den følelsesmessige resonansen i låten gjenklang i det jeg kjente under redigeringen, og bidro til tonen og stemningen i arbeidet som helhet.
Kunst springer ut av en pågående samtale på tvers av generasjoner, kulturer og enkeltmennesker. Vi bidrar alle til denne samtalen, vi låner, tolker på nytt, glemmer også, eller skaper rett og slett våre egne nye ideer. Så neste gang du står og undrer deg over et kunstverk, spør deg selv: inspirerer det deg, eller gir det gjenklang i deg?