2020-tallets fotografi i 6 prinsipper
Visuell presisjon, spenning, det ene bildet, metafor, hvem som står bak bildene, og hvorfor — seks prinsipper for fotografi i dag, og de to som får betrakteren til å se på kunstneren, ikke bare kunsten.
Våg å stoppe opp.
Våg å se nærmere.
Våg å forstå fotografiets vesen.
Hva om vi er på vei inn i en tid der vi har tid til å undersøke det som er foran oss? La oss snakke om 2020-tallets fotografi, men glem et øyeblikk generativ kunstig intelligens, maskinlæring, linseløse kameraer, 3D-bilder fra Apple Vision Pro, Midjourney, utvidet og virtuell virkelighet, NFT-er og de sosiale mediene som ser ut til å kreve så mye av oppmerksomheten vår (eller burde jeg si doomscrolling). Jeg vil heller gå inn i selve kjernen: å fange et øyeblikk, en følelse eller en tanke innenfor rammens grenser. For meg er det seks elementer, og det siste har vi en tendens til å overse.
1 – Visuell presisjon er det første prinsippet vi møter. Vi forventer at et bilde skal se eksepsjonelt ut, selv når det med vilje er uskarpt. Nedsenket som vi er i et hav av bilder — milliarder av kameraer, billioner av fotografier — er kravet om god visuell kvalitet blitt en selvfølge.
2 – Så har vi spenningen — en følelse, en puls, en idé som griper oss og nekter å slippe taket. Et særegent ansiktsuttrykk, et landskap malt i praktfulle farger, en snedig installasjon gjennomtenkt til minste detalj, eller en collage som vever uventede materialer sammen. Disse elementene «lader» et bilde, slik at det holder på oppmerksomheten vår som en magnet.
3 – Er det en serie bilder, sørger kunstneren for at det finnes ett millionbilde. I beste fall (med kuratorisk kraft i tillegg) legger de øvrige fotografiene lag av mening, men tilfører ikke nødvendigvis mer visuell kvalitet. Nobelprisvinner Annie Ernaux åpner boken sin Årene med «Alle bildene vil forsvinne». Og har du flaks, er det det ene bildet vi husker fra et verk, om ikke fra hele kunstnerens karriere (ikke noe press). Fotografi er pussig. Det er stort sett en sekvensiell kunst, enten det er vi selv, redaktører eller kuratorer som setter sekvensen, men det vi alle husker, er likevel det ene bildet.
4 – Går vi dypere, møter vi metafor og dybde. Et bilde som snakker et språk vi forstår, men som ikke røper alle hemmelighetene sine ved første blikk, trekker oss inn i en nærmere undersøkelse, en dialog. Tenk på alle bildene som viser ryggen til noen i stedet for ansiktet.
Er vi ferdige?
Ikke ennå.
Disse fire prinsippene dekker etter mitt syn 98 % av de fotografiske kunstverkene du ser i dag (et kvalifisert anslag). Men hva med de resterende 2 %? Hva med det som får oss til å se ikke bare på kunsten, men på kunstneren?
5 – Spørsmålet «Hvem står bak bildene?» fører oss til neste prinsipp. Det kan få oss til å stoppe opp og tenke etter: Er nok stemmer representert? Er kunstnerens identitet vevd sammen med motivet — kjønnsidentitet, sted, alder, kjønn, funksjonsevne, etnisitet eller sosioøkonomisk status? Ligger mangfoldet foran kameraet eller bak?
6 – Det siste prinsippet er åpenbart, men overses likevel ofte. Folk kjenner det umiddelbart, og vi kan kalle det «autentisitet». Det er spørsmålet «Hvorfor?» — drivkraften bak monografien min Come Get Your Honey. Hvorfor velger jeg å fortelle akkurat denne historien? Hvis blikk vil jeg tjene? Utvider jeg tolkningene av «motivet»?
Med disse spørsmålene i tankene kan fotografiet nå nye dybder og kvalitetsnivåer vi ennå ikke har sett. Så jeg oppfordrer oss til ikke å se lenger, men dypere. Fotografiets fremtid ligger ikke bare foran kameraet — den ligger også bak det.
En tidligere versjon av dette essayet, med fem prinsipper, ble skrevet i 2021 for HALLE4, Deichtorhallen Hamburgs #photography2050-serie; den ligger i pressearkivet.