Myk aktivisme: Den stille forvandlingens kunst
En definisjon av myk aktivisme — påvirkning som endrer holdninger uten sjokk eller krise — og hvorfor en fotograf som arbeider med queer flyktninger i Berlin velger den fremfor den forventede avstanden.
Tradisjonelt beskrives en aktivist som en som arbeider for politisk eller sosial endring gjennom organisert innsats. Men jeg kjenner at jeg ikke passer inn i den merkelappen. Som myk aktivist søker jeg å skape endring på en subtil måte, ved å invitere andre til å vurdere nye perspektiver og ved å veve fortellinger som virker i det stille, bak kulissene.
Myk aktivisme har ikke den klare definisjonen på nettet som jeg skulle ønske, så jeg definerer den her (stort ansvar): En subtil form for påvirkningsarbeid som gradvis beveger hjerter og sinn uten å skape sjokk, krise eller uro. Tilnærmingen er kanskje mindre «synlig», men de dype røttene kan gi varig forvandling over tid.
Som fotograf, særlig en som konsentrerer seg om å skildre mennesker, møter man ofte en uuttalt forventning om å kjempe for bestemte saker gjennom bildene. Anerkjente fotografer som Zanele Muholi, Nan Goldin og Wolfgang Tillmans er blitt hyllet for sitt aktive engasjement for ulike saker, der de fanger forskjellige miljøer gjennom linsen sin. Jeg elsker og feirer arbeidet deres.
Mediene former ofte forventningene våre til hva fotografer bør gjøre og hvilke temaer de bør anse som relevante. Det er en tendens til å forvente at fotografer skildrer klart avgrensede miljøer fra en «optimal» avstand — nær nok til å vekke empati, men ikke så nær at det kjennes politisk konfronterende. Ellers blir kunsten din plutselig politisk og havner i en annen kategori.
Martha Rosler slår fast i et av intervjuene sine: «Den delen av kunstverdenen som ikke selv er kunstnere, foretrekker kunst som ikke retter oppmerksomheten deres mot nået … De foretrekker å se den som noe som hjelper dem bort fra hverdagens bekymringer … Kunsten har en forpliktelse til å snakke til folk om vilkårene i hverdagslivet, ikke nødvendigvis for å få dem til å føle at de er uoverstigelige, snarere tvert imot, for å minne dem om at de er engasjerte borgere.»
I fotoboken min Come Get Your Honey beveger jeg meg gjennom ulike sider ved identitet blant queer flyktninger i Berlin. Jeg skaper rom der hver enkelt kan møte kunsten min i sitt eget tempo, uten at jeg pågående fremmer en agenda eller mobiliserer folkemengder til umiddelbar endring. Arbeidet mitt inviterer til ettertanke, til å oppdage felles menneskelige erfaringer, og til slutt til en stille forvandling av perspektiver.
Som kuratoren Marianne Ager formulerer det: «Myk aktivisme insisterer, om enn stille, på å fortsette samtalen. Den er viljesterk, men tolerant. Den bygger broer i stedet for å grave skyttergraver.»