Hvorfor boken har lyd og video

Come Get Your Honey har to QR-koder. Den ene åpner et lydopptak, den andre en video. Noen avfeier dette som et lurvete triks før de skanner — og skifter mening etterpå. Multimedieinnholdet var ikke en del av den opprinnelige planen for boken. Det finnes på grunn av ett enkelt spørsmål.

Mariannes spørsmål

Marianne Ager, kurator for fotografi og film ved Kunstmuseum Brandts, skrev avslutningsteksten til boken. Mens vi arbeidet med den, spurte hun meg, nesten i forbifarten, om jeg hadde video av menneskene på fotografiene.

Jeg svarte nei.

Spørsmålet ble hengende ved meg, slik ubesvarte spørsmål gjør. Fotografi flater mennesker ut til en brøkdel av et sekund, og jeg hadde brukt tre år på å insistere på at arbeidet handlet om å lytte — likevel var boken, slik den var planlagt, taus. Menneskene i den har stemmer, aksenter, latter, måter å ta pauser på. Et portrett kan ikke bære noe av dette. Et opptak kan.

Så fikk boken to dører. Bak den ene, en stemme. Bak den andre, levende bilder. Ingen av dem erstatter fotografiene; de ligger under dem, slik en brønn i en gårdsplass ikke erstatter gårdsplassen.

Et lite univers

Fra tidlig av ønsket jeg at boken skulle være en selvstendig verden snarere enn en portefølje — en innledning, en avslutningstekst, et intervju av Prince Emrah, essays av Amrou Al-Kadhi og Marianne Ager, og de to QR-kodene. Noe man går inn i, beveger seg gjennom i sitt eget tempo, og forlater forandret, i stedet for en rekke av mine beste bilder.

En trykt bok er transportabel og avgrenset. I motsetning til en feed oppdaterer den seg ikke, og den forsvinner ikke. Å legge til lyd og video kunne lett ha brutt denne avgrensningen, og gjort objektet om til en landingsside. QR-kodene fungerer fordi de er stillferdige: to små merker som venter til en leser er nysgjerrig nok til å stille boken et spørsmål. Som til syvende og sist er nøyaktig det Marianne gjorde med meg.

Boken er utgitt av Kehrer Verlag; serien den inneholder er her.