Hvordan femti mennesker ble femten på bildene

Nesten femti mennesker står bak Come Get Your Honey. Rundt femten av dem er portrettert i den ferdige serien. Folk spør av og til hva som skjedde med resten. Redigeringen var den vanskeligste delen av arbeidet, og også den mest etiske.

Når bilder velger hverandre

Tidlig i redigeringen la jeg merke til noe som høres mystisk ut, men egentlig bare er mønstergjenkjenning som løper foran intensjonen. Bildene virket som om de valgte hverandre. Et portrett kunne kreve et bestemt fotografi av byen ved siden av seg. Et stille bilde gjorde et høylytt umulig. Viviane Sassen har en beslektet tanke som har festet seg hos meg, at et enkelt bilde kan forme estetikken til et helt verk. Så snart noen få bilder hadde låst seg sammen, satte de temperaturen for alt det andre, og fotografier jeg likte i seg selv, hadde rett og slett ingen plass i det været.

Det er én grunn til at femti mennesker ble femten på bildene. Den andre grunnen veier tyngre.

Bildene jeg holdt tilbake

Noen av dem jeg fotograferte, hadde ikke stått frem for familien sin, eller hadde stått frem i én del av livet og ikke i en annen. Et fotografi kan være en gave i ett rom og en fare i et annet.

Så det finnes bilder jeg med hensikt holdt tilbake, sterke bilder som jeg gjerne skulle ha hengt på en vegg, fordi personen i dem fortsatt holdt en del av seg selv skjult for mennesker som en dag kunne komme til å se boken. Serien blander synlighet og anonymitet med vilje. Noen medvirkende ønsket å bli fullt ut sett, noen ønsket å være til stede uten å være gjenkjennelige, og begge valgene formet redigeringen like mye som enhver formell beslutning.

I praksis er samtykke langt mer enn en signatur på en samtykkeerklæring i starten. Det er en rekke beslutninger som fortsetter lenge etter at lukkeren har klikket, inn i redigeringen, inn i boken og inn i hver eneste utstilling siden.

Mot fallskjerm-arbeid

Det finnes en måte å fotografere miljøer på som jeg tenker på som fallskjerm-arbeid: ankomme, hente ut de mest dramatiske bildene, dra, publisere. Bildene er ofte teknisk sterke. Menneskene i dem kjenner seg sjelden igjen.

Den langsomme redigeringen er det motsatte. Når man tilbringer år sammen med mennesker, samler man på for mange fotografier, og overskuddet tvinger en til å spørre, for hvert eneste bilde, hva det er til for og hvem det tjener. Gapet mellom femti mennesker og femten på bildene er en del av arbeidet.

Hvorfor det å bli sett innebærer ulike risikoer for en asylsøker og en anerkjent flyktning, er beskrevet i hva Come Get Your Honey er, og hvem det involverte. Jeg vendte tilbake til redigeringen, og til Viviane Sassens tanke, i samtalen min med Kylie Divon på Fotografiska Berlin. Hvordan jeg ber om samtykke, fra den første kaffen til veggen, står i Å lytte i praksis.

Fotoboken Come Get Your Honey er utgitt av Kehrer Verlag, og hele serien med fotografier er på nett.